«Norge, hvilket Norge?» – En solid tankevekker fra nettsiden KULTURVERK

17. mai igjen. Mytene og forvirringenes dag. Igjen de samme forutsigbare diskusjoner, immigranter som i festtaler er mer norske enn nordmenn og nordmenn som er usikre på hva en identitet som skal inkludere alle og samtidig være noe unikt egentlig kan innebære. Alltid den samme kvasikraftpatriotiske propagandafortellingen om et samlet Norge som kjempet mot tysk okkupasjon fremfor de ytterst få som faktisk var villige til å ofre livet for nasjonal suverenitet.

«Hvilket Norge som består om 100 år er ikke sikkert å si, men Norge av i dag er en forbigående størrelse, den europeiske nasjonalstaten beveger seg ikke mot enhet og harmoni, men mot en stadig økende entropi som i dag kun merkes som krusninger og frustrasjoner.»

«For vi er alle nordmenn, vi er alle røde, hvite og blåe!» – Assad Siddique

Nasjonale myteforetellinger handler i den hyperreelle samtiden ofte om glemsel, fortrengninger for å lage en fortelling tilpasset maktens språk. Å feire en eksklusiv nasjonal identitet har ikke vært salongfähig for den meningsdefinerende klasse siden 1970-tallet.

Fra å være et hærtatt land, har Norge blitt en medløper og okkupant som river i stykker nasjoner uten å ta politisk eller menneskelig ansvar for de mange lik som ligger i den norske nasjonale lasten etterhvert.

Fra å være en feiring av det særegne og samlede historiske erfaringsgrunnlag, etnisk og kulturelt, har man gått gjennom dekonstruksjon til en rekonstruksjon av hva det «norske» skal være. Det «norske som noe universelt er en samlet presse og politisk elite nå enige om, dvs. en universalisme som kun tar hensyn til en globalistisk liberal elites tolkning av hva som er «universelt» for hele verdens befolkning.

Småfolket fra Nord er blitt store på det, og skal i tråd med sitt store forbilde i Vest moralisere for andre kulturer hva frihet og selvstendighet er: nemlig å dele samme verdier som alle andre.

Denne vestlige universalidentiteten frontes typisk gjennom innvandrermaskoter, enten de heter Hadia Tajik eller Sylo Taraku, som fremmer en liberal verdenstotalitarisme som begrunner identitet og tilhørighet ikke gjennom kulturell eller stedlig tilhørighet, men gjennom markedstilpasning og et globalistisk ideologisk moralistisk imperativ. Man har fra eliten de senere år konstruert det anmassende nye norske « VI».

«Som erstatning for tradisjonell nasjonalistisk patriotisme og den desintegrerende multikulturalismen, trenger vi nå en liberal verdipatriotisme. En slik patriotisme er inkluderende og fellesskapsbyggende i en multikulturell kontekst. Det kreves ikke norsk avstamming, det mest avgjørende er at man er lojal overfor de sentrale verdiene samfunnet vårt er tuftet på, og tar dem i forsvar», skriver Sylo Taraku.

Mer totalitært kan det ikke uttrykkes, om dine oppfatninger ikke stemmer overens med hegemonens er du utstøtt, du er en «ikke-norsk». Å være født inn i et fellesskap er erstattet med det gamle tyranniske «du skal mene som oss». Selvfølgelig pakket fint inn i liberalt glanset papir med rød, hvitt og blått, slik at man står den amerikanske hurrapatriotismen enda nærmere. Overfladisk panegyriske utlegninger om et illusorisk mangfold som dekker over den ideologiske og meningsfattige konformitet blir da en logisk konsekvens.

«Norge er hardingfeler, smalahove og fjordlandskap, og det skal det fortsette å være. Men Norge er også kebab og fredagstaco og turbandagen, enten du vil det eller ikke. Feir landet ditt med stolthet, med det norske flagget høyt hevet – om ikke for dagens Norge, så bestemt og målrettet for morgendagens. Da skal jeg virkelig mene det når jeg gratulerer deg med dagen», skriver sosiologistudenten  Siri Syverud Thorsen i Dagbladet under tittelen En skamfull nasjonalromantiker ( les resten her ).    De fleste fest- og bunadskledde, fulle som edru, reflekterer ikke dypt over dette.

17- mai er blitt nok et pengesluk, en måte å signalisere individuell materiell status på, helt i tråd med økonomismen som er den verdi majoriteten av det norske folk bekjenner seg til. Den nasjonale mythos har blitt en salgsvare som selger masseprodusert ost, flyreiser, naturfiendtlig oppdrettslaks og olje, alt hva en husmanns pengepung kan begjære. Diskodansen rundt gullkalven går for full musikk – russefeiringens orgyporgy som forbereder en på et langt karakterløst liv, malt gjennom systemets aldri mette kjøttkvern til ensformige kjøttkaker på livets kortvarige ferd på samlebåndet.

«Eldre kjenner en fortrengt opprømthet i seg når de ser flotte og staute, blonde bunadbudeier som unnslipper etnomasochistiske forklaringsbakgrunner, men forholder seg tause og forsøker å glede seg med de andre i det «det nye fellesskapet» som best de kan»

Samtidig merker mange tidvis en stenk av noe annet når det synges om kjempers fødeland hvor hen du går i li og fjell i de tusen hjem osv. Eldre kjenner en fortrengt opprømthet i seg når de ser flotte og staute, blonde bunadbudeier som unnslipper etnomasochistiske forklaringsbakgrunner, men forholder seg tause og forsøker å glede seg med de andre i «det nye fellesskapet» som best de kan. Man må glemme kampene som har vært kjempet i årtusener for det sårbare fellesskapet her oppe i Nord.

Bildet er fra en Dagbladet-artikkel under tittelen Et flerkulturelt bunads-Norge

Men man feirer offisielt ikke fellesskapet og de bånd som er sterke mellom folk som står hverandre nære uavhengig av forbigående ideologier og systemer. Eksklusive nasjonale følelser er forbudte følelser.

«For vi er alle nordmenn, vi er alle røde, hvite og blåe», avslutter «ny-norskingen» Assad Siddique en kronikk i anledning dagen i Dagbladet (les resten her). Slik blir identiteten kun et ferniss, en overfladisk systemnikkende formøvelse, som holder så lenge det finnes et økonomisk og materielt grunnlag for det. Samtidig er det stemmer som ser at suverenitet handler om mer enn hovmod og imperialisme, det handler om noe som var, og for mange fremdeles er: en grunnleggende kamp for småfolk og kulturer verden over, nemlig selvbestemmelsesrett, retten til å velge en egen vei. Uavhengig av andres truende våpen- og krigsmakt.

Det betyr retten og ikke minst viljen til å si nei til en fremtid som ikke gagner felleskapets lengre overindividuelle interesser som transcenderer det temporære. En suverenitet som nå er under sterkt press fra globalister som ønsker å styre landets utvikling uten folkets medbestemmelsesrett ved å inngå avtaler som TTIP/TISA uten innsyn. 17. maitalene er fylt til randen med floskler omkring demokrati, men glemmer folket, «demos», folkestyret, den egentlige betydningen som ligger i det, og at et felleskap som inkluderer absolutt alle, ikke er et fellesskap, men en maskerade.   Interessant nok er det fra det radikale venstre at vern av suvereniteten klarest uttrykkes, om enn tilpasset en hårsår og oikofobisk offentlighet, så mumles det og famles fra tidligere overbeviste marxistiske internasjonalister som Aslak Sira Myhre nylig i Dagsavisen:

«Sammen med den menneskefiendtlige økonomiske politikken som dominerer Europa, er forsøket på å avskaffe nasjonalstatene den største trusselen mot våre samfunn slik vi kjenner dem. Det er ikke fordi folk er egoister, rasister eller ønsker å gå til krig mot hverandre, men fordi vi som mennesker har lange røtter i kulturen og geografien vi kommer fra. Språket vårt, slekta vår, stedene våre, skolen, barne-TV, idrettshelter og kultur, alt dette former oss gjennom generasjoner. Det kan verken knipses eller vedtas bort. Å ha en nasjonal identitet, et språk og en historie står ikke i motsetning til å kunne dele, endre seg eller ta imot andre, enten de bygningsarbeidere eller flyktninger. Det er tvert om en forutsetning. Jeg har mer til felles med alle norske bønder enn en fransk nasjonalbibliotekar, og det er en god ting.» (les resten her).

Dette er et ekko fra Europa hvor en nyliberal venstre og høyreside smelter sammen og samtidig som motkrefter som overstiger det foreldede høyre/venstre-dikotomien gradvis gjenfinner et nasjonalt subjekt. Men dette er en prosess uten noe gitt utfall, det globale hegemoniet griper inn i absolutt alles hverdag, ikke minst 17. mai med kinesisk-produserte flagg og bunader. Nasjonalstaten er sannelig i endring, slitt mellom historiske fragmenter og globale krefter som ønsker å avskaffe den i gavnet med å beholde den i navnet som en effektiv, økonomiserende administrasjon av livegne.

Men for noen som i dag kjente et glimt av eufori, eller snarere en dyp melankoli, da de hørte en gammel vise eller leste et dikt fra Nord om nakne flaggstenger og mødre som har grett – noe de ikke kunne forklare som de moralistiske mediamenerne med sin skambelagte kvasipatriotisme ikke kan eller vil forstå – så vekkes lengsler mot et annet Norge som er noe mer og større enn summen av alle skattebetalere.

Hvilket Norge som består om 100 år er ikke sikkert å si, men Norge av i dag er en forbigående størrelse, den europeiske nasjonalstaten beveger seg ikke mot enhet og harmoni, men mot en stadig økende entropi som i dag kun merkes som krusninger og frustrasjoner. Så kanskje flagget bør ligge og hvile på denne dagen til man vet hvilket Norge man egentlig feirer uten skam og skyldfølelse en gang i fremtiden.

Kilde: KULTURVERK