«Min konklusjon over Fritt Ord stiftelsen er da ikke oppløftende, de viser seg å være ett selvprisende kompleks av politiske mediafolk som ønsker å overdøve all opposisjon. Et verktøy for å sette deres dagsorden i vårt samfunn, til ved repetisjon å hypnotisk banke igjennom visse moralske verdier. De er megafonene som feirer vårt frie ord for oss. En slik overstyring er støysenderne som ødelegger vårt demokrati. Noe reellt demokrati kan ikke komme i noe samfunn uten at dagens presse og forlagsvirksomhet er satt på plass, splittet og fragmentert.»

~ Valgeir Henriksen

 

Ett studie av Stiftelsen Fritt Ord

Av Valgeir Henriksen

Fritt ord har nå i 40 år vært en størrelse i norsk kultur og åndsliv. Med sine årlige priser får de øvrige media i bevegelse omkring sine utvalgte og deres temaer. Men det er langt fra alt, mange vet ikke at dem også leverer ut mange stipender i år etter år, gjerne i 100 000 kroner klassen, mens de også støtter utstillinger, poesidager, lyser ut støtte til litteraturformidling i biblioteker og veldig mye annet.

Dokumentarfilmer er også etterhvert prioritert. Av de større projekter som har fått støtte de seinere år er Litteraturhuset. De er også deleier i det Store Norske Leksikon (SNL) hvis nettversjon rangerer høyt på nettsøk. SNLs nettversjon har også implisitt Norsk Biografisk Leksikon, støttet med 29 mill, hvilket ikke har høstet gode kritikker, men er allikevel av nettets beste redskap for å undersøke Norsk kulturkrets og elite.

Og hvorfor skulle vi ha en organisasjon som feirer ytringsfrihet? Vi har jo ytringsfrihet, grunnlovsfestet. Det er en ting som skulle gjelde alt og alle over det hele land, det skulle ikke være en kunst. Vi må forstå det dithen at det er ikke alltid like lett, det kan være betydelig motstand mot ytringer. Men vi skal ha motstand og forbud mot visse ytringer, så som oppfordringer til kriminalitet. Derfor er det et forhold mellom motstand og budskapets relevans samt verdi for samfunnet som skal premieres.

Prisutdelingen er deres prioriterte og publisitetsfremmende sak, mens honnørprisen kommer også årlig. Her er det krystallkrus og pengebeløp, 100.000,- har det vært de siste årene men denne prisen blir ofte delt opp mellom flere personer.

I sin helhet leverer Fritt ord ut mellom 80 og 90 mill i året, dem mottar kun 2500 søknader i året og innvilger ca. 950 av dem. Det er nesten for godt til å være sant, men historien viser at det går an – det er selvfølgelig muliggjort av penger og folk som skjønte handel.

De beskriver sitt virke gjennom egne statutter slik:

«Stiftelsen Fritt Ords fremste formål er å verne om og styrke ytringsfriheten og dens vilkår i Norge, særlig ved å stimulere den levende debatt og den uredde bruk av det frie ord.»

Sistnevnte har vi lagt merke til gjennom pristildelingen til Nina Karin Monsen som jo ikke legger noe i veien for å kalle en spade for en drittsekk.

Men hvordan har det gått til, hvem er det som er så vennlig å bruke så mye penger på Norsk Kultur?

Fritt Ord ble stiftet 7. juni 1974 av direktør i Narvesen Kioskkompani Jens Henrik Nordlie, høyesterettsadvokat Jens Christian Hauge og viseadm. direktør i Narvesen Kioskkompani, Finn Skedsmo.  Og her er starten, Narvesen er de som har omsetningen og pengene.

Fra Brunlanes kommer mannen med det ikke så Larvikske navn Johan Bertrand Narve Louis Narvesen f. 1860 – d.1939. Og hans karriere starter med ett rykk da han forstår at folk liker å lese noe på toget og han søker derved om ENERETT til salg av aviser og reiselitteratur på Hovedjernbanen og ved Statsbanens første til tredje distrikt (Kristiania, Drammen og Hamar).

Dette ble godkjent, og 1. januar 1894 startet han sitt livsverk Narvesen Kioskkompagni. Videre går det bare bedre ettersom han også skjønner poenget med KONSESJONER og AGENTUR. Han fikk derimot avslag fra å bli tatt opp i «den Norske Boghandlerforening» ettersom de klokelig nok fryktet konkurransen. Han reagerte med å starte eget forlag. Narvesen blir ett komandittselskap og nye eiere kjøper seg inn. Allikevel virker det som (utifra Narvesens hjemmesider) at Narvesen familien holder kontrollen over aksje majoriteten og nye direktører blir ansatt. Vår mann som virket som direktør ved stiftelsen var Jens Henrik Throne Nordlie (1910 – 1996).  Han virket som Direktørens nærmeste medarbeider i 10 år før han får direktør posten i 1957. Når stiftelsen blir gjort er det under påskudd at familien og medarbeidere ønsker en stiftelse for å bevare åpenheten, samt de ønsker å bevare nøytraliteten.  Nøytralitet i forhold til hva da, kan man spørre, ettersom disse stifterne er så langt fra nøytralitet man kommer.

Jens Christian Hauge – (født 15. mai 1915, død 30. oktober 2006 i Oslo)

Når man kommer over denne mannen i en liten sak, blir saken gjerne langt større ettersom dette er utvilsomt giganten i Norsk etterkrigstids politikk. Og denne sionistvennen, hvis mest kjente bragd er å gi Israel tungtvann for deres atomvåpenutvikling, samt å være den som aktivt ledet Norge inn i Nato, en nøkkelperson i Bilderbergerforeningen, også ansatt i OSS, forløperen til CIA – han er fortsatt ett mysterium ettersom han er klassifisert som antistatsmann, en konspiratør av første klasse med alltid skjult agenda, som løy for stortinget når det passet, i hellig overbevisning om sitt korstogs førsterang. Hva som gjør han så viktig i Norsk politikk er at han fra 1942 var leder av Milorg – motstandsbevegelsen under krigen og ved krigens avslutning var en av de aktive i den såkalte gjenopprettelsen av staten Norge. Dem som studerer temaet finner raskt ut at Norge juridisk var okkupert av England og grunnleggende strukturer ble manipulert før Staten ble sluppet løs igjen. Slik at man burde oftere snakke om den Norske Stat av 1945.
J.C. Hauge startet også Stay Behind nettverket ved bruk av det plutselige arbeidsledige Milorg. Dette var i tråd med Gladio nettverkene som NATO’s skjulte ledere har startet i Europeiske land. Disse hyperhemmelige nettverk brukes til å forsikre seg om at makten opprettholdes på de «riktige» hender, dessverre også ved hjelp av likvidasjoner.

Det «vennlige» press som Hauge og Stay Behind benyttet seg av før det ble snakk om handling er noe av det som har sørget for å gi Hauge ett ugjenopprettelig nifst rykte i etterkrigstidens Norge. Det var for mange som ble «behandlet» og skjønte tegninga og denne vissheten klarte ikke pressen å døyve. Men på sikt kan historikerne lykkes med det.

Studiet av JC Hauge vil naturlig nok begynne med de rene biografier og av disse er det kun to.  Maktens ansikt, Tiden – 1991, av Alf Ole Ask (Aftenposten Journalist, se hans artikler på Muckrack) sammen med Bjørn Petter Westlie, kjent Akp medlem. Disse presiserte til pressen at J.C. Hauge på ingen måte hadde samarbeidet med dem. Slikt kunne man si i gamle dager, og forvente seg at det ble oppfattet som noe meningsbærende, fordi de fleste trodde at journalister hadde integritet.

I 2008, to år etter Hauges død ble det på Aschehaug sluppet en ny biografi, «Jens Chr Hauge – fullt og helt» av Olav Njølstad. «Noe stort og mye smått» kom det i svar fra Dag og tid anmeldelsen. Biografien levnet JCH liten ære og de hørbare stemmer i samfunnet vårt syntes nok at han fikk som fortjent. Det ble lite oppstyr omkring denne biografi, men Olav Njølstad fikk deretter Sverre Steen prisen for sitt fremragende historie arbeid.

Sverre Steen prisen gies ut av HIFO; Den Norske HIstoriske FOrening og det sionisteide (av Bonnier) Cappelen forlag. Disse har tidligere gitt priser til Fritt ord styremedlemmer Francis Sejerstedt og Guri Hjeltnes. Sistnevte anmeldte Njølstads biografi i NRK P2s sakprosa med følgende «… faktabasert og meget velskrevet … Denne biografien er et must for enhver samfunns- og politisk interessert …»

Olav Njølstad er i dag også kjent for prosaromaner, og her er en med tematikk som kan bevege. Forøvrig har hadde han ett par studieår ved PRIO – Peace Research Institute Oslo.  I januar 2015 tiltredde han som Det Norske Nobelinstitutts nye direktør etter Geir Lundestad. Med dette kan vi slå fast at forfatteren av den store og så langt definitive Jens Chr. Hauge biografien må være en av Norges mest sikkerhetsklarerte mennesker.

Her, i forbindelse med boka, leverer han uoffisiellt , men i all offentlighet, sin loyalitetserklæring til regimet bak Norge. (Norgesaksjonens tilføyelse: Orginalartikkelen hos Aftenposten eksisterer ikke lengre, men finnes på Archive.org)

Her ser vi at han samtykker i likvidasjonene etter krigen og det er etter slikt som dette at han seiler til til topps i Den Norske Nobelkomite. En detalj som de norske massemedia jo selv formidler uten å heve ett eneste øyenbryn.

I tillegg ble der lagd en miniserie om Jens Chr Hauge for NRK, kalt Nasjonens skygge.  Denne ble basert på Njølstads biografi.  Om dette sier regissør Pål Sommer-Erichson :

«At vi valgte å gi Njølstad en framtredende plass handlet om å få med en analytisk stemme. Det fantes andre historikere vi kunne ha brukt, men det var viktig å ha en som var for ung til å føle det som et landssvik å si noe negativt om Hjemmefronten.»

At Jens Chr Hauge fortsatt har mange tilbedere som fortsetter hans politiske gang er der ingen tvil om. Fra åpningen av Nasjonens Skygge hører vi Jens Stoltenbergs begravelsestale, hvilket vitner om hvor dypt Jens den Første favnet i Arbeiderpartiets indre identitet. At diverse forfattere også har politiske sympatier skulle da ikke komme som noen overraskelse og at det er strategisk riktig for dem å komme med endel stygge ting om Hauge, f.eks deres irrelevante damehistorier, mens de fyller opp det Norske behov for biografier om mannen, slik at det ikke vil friste noen å komme med noen ny bio, som kanskje hadde fått med seg ett mere totalt og fellende bilde. Dvs. det er nok fortsatt på plass med en reell kritisk gjennomgang av denne mannen. Det er endel løse tråder.

Når Jens og Jens sammens i 1974 stifter Fritt ord er det ikke noe tilfeldig treff. Disse kjenner hverandre fra før. Jens.H. Nordlie var oberstsønn, krigsskoleutdannet og ved krigsutbruddet løytnant i generalstaben.

Han fortsatte under nazistisk ledelse som kaptein men avsluttet i 1941 til fordel for den nye jobben i Narvesen. Han blir med i Milorg og dets sentralledelse. Og etter krigen er han J.C. Hauges nærmeste medarbeider om opprettelsen av Stay Behind samt ROC .

Han fortsatte som Stay behind’s operative leder. Og da kommer spørsmålet? Hvorfor skulle disse to menn, krigshelter, maktpamper og spion avlere, på heltid opptatt og engasjert i Statens sikkerhets politikk på høyeste nivå, plutselig få den ide å starte ett pengedryss for det frie ord? Og hvorfor skulle en norsk høyesterettsadvokat plutselig blande seg opp i dette? Hva kan det ligge i grunnlaget når det er Norges ukronede konge av muffens som står bak?

En detalj som er sikker er at dem skjønte poenget med prisutdelinger fordi vi har hatt Narvesenprisen i årene 1954-90, hvilket ble utdelt for god journalistikk. Dette hadde selvfølgelig Jens Nordlie gode kunnskaper og erfaringer med. Denne pris ble transformert etter en debatt om habiliteten knyttet til en pris med et kommersielt selskap som «fadder», og presseorganisasjonene valgte å etablere en ny pris, «Den Store Journalistprisen», som har blitt delt ut hvert år siden 1991.

Den store Journalistprisen overtok også etter Hirschfeldtprisen. I tråd med «Narvesens store Journalistpris» tanke om usynlighet er dagens eiere av Fritt Ord Stiftelsen gjemt bak lag av aksjer. De har solgt seg ut av Narvesen men har kjøpt seg inn andre steder, deriblandt A-pressa. Deres utplasserte kapital er offisiellt til godt over 2 milliarder.

Jens & Jens svarte aldri tilfredsstillende på spørsmålet.  En velvillig og positiv tolkning kan være ettersom dem selv så hvilken makt dem hadde gjennom å beherske utsalgssteder for aviser og tidsskrifter så hvilken makt de hadde over hele meningsproduksjonen og at der burde være formildende omstendigheter.

Så hvem er det som utgjør Fritt ords Styre?

Den tidligere leder Francis Sejersted (f.1936 – 2015) har fungert som leder i Fritt ord i perioden 2000- 2011.

Forfatter og historie professor som ved 25 års virke ved Oslo Universitet var med å etablere økonomisk historie som fag.  Høyremannen som siteres flittigere i Klassekampen enn i Aftenposten sies det. Det kan vel også ha noe med at hans bøker gies ikke bare ut av universitetsforlaget men også av Pax hvis partipolitiske tilhørighet har alltid til venstre for Ap. Sejersted var medlem av Den norske Nobelkomité 1982–99 og ledet komiteen fra 1990 til 1999, en periode med en rekke tildelinger som ble oppfattet som politisk kontroversielle, mens prisens internasjonale prestisje ble styrket gjennom dette tiåret. Også medlem av Ytringsfrihetskommisjonen som hadde til oppgave å utgreie om ytringsfrihetens kår i Norge og dette ble offentligjort i NOU 1999. Kommisjonens arbeide resulterte til slutt i revidering av grunnlovens §100 om ytringsfrihet. Selv mener han at ytringsfrihet ikke er noen menneskerettighet.

Den nåværende leder av Stiftelsen Fritt ord er Georg Fredrik Rieber Mohn, (f.1945)

Da han i 1986 ble utnevnt til Riksadvokat, vår påtalemyndighets øverste leder, var han den yngste noensinne til embeted, fra å bli utexaminert cand jur. i 1969 hadde han da innehadd forskjellige stillinger i justisnorge. Han har også arbeidet med standardverk innen strafferett. Han var fungerende Rikadvokat i 11 år og fortsatte siden som Høyesterettsdommer til 2007. Inntil pensjonering arbeidet han som spesialrådgiver i Justisdepartementets lovavdeling. Han fungerte som nestleder av Fritt ord i en årrekke før han i 2011 fikk leder posisjon, hvilket han innehar ennå.

Han er katolikk som sin onkel dominikanerpateren Hallvard Gottlieb Rieber Mohn 1922-1988, om ikke fullsvoren jesuitt. Ap politiker Libe Solberg Rieber Mohn er hans niese. Hun er gift med Rune Bjerke som var direktør for Norges Bank, hvilket gjør at Libe har vært omgitt av de mektigst posisjonerte i den Norske stat. Så om du lurer på hvorfor denne grå, sjarmløse og anonyme dame har hatt en så sikker plass innad i AP vet du noe om det nå.

Nestleder Grete Brochmann (f. 1957 ->).

Hun er utdannet i historie, sosiologi og hennes felt for forskning har vært immigrasjon. Hun er vel en av en tyngst studerte fagfolk innen dette område. Hun har skrevet og gitt ut bøker om emnet, i snitt ei i året fra 97 til dd. og ett utall artikler. Mottok Brageprisen for hennes 2003 bok «the history of immigration to Norway». Hun ble leder av Velferd og migrasjons utvalget også kalt Brochmann-utvalget som leverte sin rapport som NOU 2011:7

Dvs at AP regjeringen bruker hennes arbeid som støtte for sin støe kurs i masseinnvandringen. Hennes bidrag til Norsk offentlighet ser ut til å være stort sett forbigått i stillhet, mangelen på anmeldelser av hennes utallige utgivelser er beskrivende. Elin Ørjasæter avslutter sin kommentar om NOU rapporten slik: «Det er ingen tvil om at dette utvalget har gjort et solid arbeid. De som ikke orker å lese 550 sider bør i det minste lese Grete Brochmanns innledning med 12 sider meget presis sakprosa. Og de som ikke gidder det, har i realiteten meldt seg ut av norsk innvandringsdebatt.»

Innvandringen fortsetter og generasjonene går – og når de neste generasjonene skal ta fatt i materialet så er det vel Brochmann som dominerer historieskrivningen og er de nye historikeres kilder.

Medlemmene i Fritt ord styret.

Liv Bliksrud (f1945->) er professor i nordisk litteratur i ved Universitetet i Oslo. Hun er konvertert katolikk og har faglig sett utvist sin største interesse for Sigrid Undset hvilket også konverterte. Hun produserer essays i fleng om norske emner og personer fra rimelig nær historie, samt idehistorie og har ellers dannet Communio Cafè med den ikke så ukjente Janne Haaland Matlary, statsviteren som er innrullert i høyere katolske kretser.

Alexandra Bech Gjørv (født 1965) er en norsk advokat og næringslivsleder. Har vært styremedlem i Schibstedt og Sintef. Hun var direktør innad i Norsk Hydro og ble senere partner Advokatfirmaet Hjort i Oslo. Gjørv begynte i NRKs styre i 2010 men gikk for å bli leder for 22. juli-kommisjonen som redegjorde for terrorhandlingene i Oslo sentrum og på Utøya 22. juli 2011.

Frp-leder Siv Jensen var en av dem som stilte spørsmål ved hvorfor Stortinget ikke var blitt tatt med på råd mens regjeringen utarbeidet mandatet og navnelisten over ønskede medlemmer til denne kommisjonen.

Hennes onkel Sven Ole Fagernæs er fungerende Regjeringsadvokat fra 1993 av. Dette embete er underlagt Statsministerens kontor og assisterer regjering og departementer. Moren «Toppen» Bech er velkjent fra Nrk. Hennes stefar Harald Langballe var også direktør i Hydro. Gjørv flagger ingen spesiell politisk tilknytning. Takket nei til vervet som styreleder i Nrk i 2014. Er nå direktør av SINTEF.

Prof. Guri Hjeltnes (f.1953->). Dr. philos i Historie fra UiO 2002, Journalist og forfatter. Arbeider som Prof ved BI – Institutt for Kommunikasjon og kultur. Har sittet mange år som leder av juryen til SKUP – Stiftelsen for en kritisk og Undersøkende Presse

Deltok i 22 juli kommisjonen under Alexandra Bech Gjørv.  Hennes forfatter karriere begynner allerede i 1982 med boka «Den Norske Nasjonalsosialismen«, dette sammens med Hans Fredrik Dahl (kjent som F. Sejerstedt fetter og for Quislingboka hans og for å ende som katolsk munk) og sin mann Bernt Hagtvedt. (UiO professor i statsvitenskap og Hannah Arendt student med totalitarisme som spesialitet.)  Hennes bøker er gjerne relatert til WWII, bl.a om handelsflåten samt avis oppgjøret etter 1945.

Hun er i dag direktør og leder av Holocaust senteret – Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter.  Med sine minst 30 ansatte har de lagt denne strategi for 2013-16.

Hennes habilitet diskuteres gjerne, men er man leder av juryen i Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende presse må jo Norge skjønne at hun er Ufeilbarlig. Her er forøvrig hennes anmeldelse av Marte Michelets bok om Holocaust » Den Største Forbrytelsen.

Sigrun Slapgard (f.1953->) Journalist og forfatter som arbeider i NRK’s Utenriksavdeling og i 2008-9 leder av Urix. Hun har skrevet noen romaner, og noe sakprosa samt også hun har skrevet en biografi om Sigrid Undset. Deltok i Irak krigen som krigskorrespondent i Qatar. Fast kommentator i Dag og Tid. Styremedlem i Peer Gynt AS.

Frank Rossavik (1965 – >) representerer visst ungdommen i Stiftelsen. Master i Statsvitenskap, pressesekretær i SV 1988- 90, og deretter noe ikke helt SVsk som Informasjonssekretær i Europabevegelsen i Norge (Ja til EU) 92-95. Journalist og Kommentator i Bergens Tidende 96-2008, deretter kulturredaktør i Morgenbladet, avisen som Fritt Ord reddet. Twittør. Han har ikke skrevet bio om Sigrid Undset men Einar Førde og Kåre Valebrokk. Det kan være pga hans roman at han ble oppdaget av Fritt Ord .

Christian Bjelland (f.1954 – >) Medlem i Fritt ord styret fra 2001. Finansmann, Industrileder og eier – poserer ingen tydelig politisk profil, men kommer gjerne med økonomiske råd i finansavisene.  Veldig engasjert i billedkunst. Antagligvis valgt pga økonomiske ferdigheter.

Adm. Dir. Erik Rudeng fungerte til 2014 – har vært opptatt av at næringslivsledere skal ta ansvar for å finansiere kultur og forskning. Samtidig som han presser staten for å pøse på med midler.  Han peker også på betydningen av Litteraturhus for norsk kultur.  Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden av 2012.

Rudengutvalget utnevnt av Utenriksminister Vollebæk som i år 2000 fremla en rapport om hvordan Norge skulle profileres som kulturnasjon i utlandet, og hvordan det tradisjonelle klisjébildet av Norge kunne nedtones.  Ny Tid hadde senest i desember 2016 en artikkel om Fritt ords virksomhet for å få sugerør inn i statskassa. Ikke på nett.

Fra 2014 tiltrådte Knut Olav Åmås som Adm Dir. (1968->)  Forfatter, filosof, og redaktør.  Ble allment kjent som Aftenpostens kulturredaktør, iverksatte der trolling som anerkjent redaksjonell profil ved hjelp av hans suksess runde med Usman Rana. Utviste mest personlig interesse for Blinderns personalpolitikk. Såkalt konservativ, arbeidet for Solbergregjeringens kulturdepartement som statssekretær.  Har også tidligere vært tilknyttet Fritt ords styre.  Redaktør i Samtiden 2001-2006, en ekstremist posisjon kan det se som utifra sammenhengen med tidligere red. Thomas Hylland Eriksen og etterfølger Cathrine Sandnes, gift med tidl. RV leder A. Myhre som nå er leder av Litteraturhuset.  Uttrykker nå sin angst i Aftenposten for at massemedias troverdighet skal ta skade av nyheter fra folk med andre politiske meninger (såkalte falske nyheter).

PRISUTDELINGENE oversikt

Norge var ved starten av Fritt ord fortsatt det fredelige land hvor lite skjedde, alt var i grunnen bra og nordmenn flest var plagd av mindreverdighetskompleks ovenfor alt utenlandsk. Men ting var i endring, det multikulturelle projektet var under planlegging, og dette ble lansert og beskrevet i Brundtlands regjeringens stortingsmelding av 1979, hvilket ingen kunne tro var noe annet enn svermeri og dagdrømmer om enn på parlamentarisk nivå, og enhver bekymring om at Norge kunne få en million innvandrere ble møtt med hånflir. Hvem som var i det fungerende styret inntil Francis Sejersted kom i 2000 sies det lite om, heller ikke styrets sammensetning. I disse 24 årene er der endel pristildelinger til gode kulturbidragsytere som ikke skriker opp om politisk profil:

1979 Stein Mehren, Dikter
1983 Ketil Bang Hansen. Skuespiller, regissør og teaterleder
1984 Nordnorsk Forfatterlag. Etablert 1972 – Interessegruppe for Nordnorsk litteratur i sær.
1991 Nordland Akademi for Kunst og Vitenskap. Står bak den store mønstring og festival Sommer-Melbu.
1998 Arne Skouen, Filmregissøren og forfatter, journalist i VG & Dagbladet. Engasjert i de utviklingshemmedes kår.

Men vi ser at i disse årene kommer humanist-temaet med tyngde:

1987 Nansenskolen, folkehøyskole med vekt på humanisme.
1992 Anette Thommesen. som grunnlegger og leder av NOAS – Norsk Organisasjon for Asylsøkere
1993 Rolv Einar Ryssdal. 1914–98, høyesterettsdommar frå 1964 og høgsterettsjustitiarius i åra 1969–84. Visepresident for Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg frå 1981, og president 1985-98.
1995 Hanne Sophie Greve f. 1952 Jurist, engasjert i menneskerettighetsspm i krigssoner og folkerettsdomstoler.
1989 Erik Bye f.1926- 2004
Visesanger og Underholdningsmann i NRK. Diverse humanistiske projekt.
1988 Leo Eitinger f.1912-1996. Bøhmisk Jøde som studerte senskader av konsentrasjonsleirsfanger og var med på å slå fast det faglige traumebildet.

Det store temaet Fritt Ord, altså ytringsfrihet viser seg kanskje best i disse prisvinnerne:

1978 Karen-Christine Friele, arbeidet siden 50 tallet for homofiles rettigheter i ett sterkt fiendtlig samfunn.
1980 Andrej Sakharov, Nobel fredsprisvinner i 1975, atom våpen fysiker og utvikler som begynte aktivisme mot atom våpen spredning.
1982 Lech Walesa, polsk elektriker, organiserte streiker allerede i 1970, karismatisk fagforeningsleder, startet «den uavhengige selvstyrte arbeider union – solidaritet» i 1980 en bred folkelig bevegelse som var anti-sovjetisk og katolsk forankret, økonomisk støttet av USA i starten, Walesa fikk Nobel fredspris i 1983, lyktes i 1989 gjennom forhandlinger med regjeringspartiene å få i gjennom semi-frie valg hvilket de vant.
1990 The Charta 77 Foundation. I utgangspunktet ett uformellt initiativ, formulert som en klage på manglende menneskerettigheter og andre forpliktelser den Sovjetisk okkuperte Tsjekkoslovakia misligholdt og som fortsatte til tross for forbud og fengslinger å samle momentum. Etter fløyelsrevolusjonen 1989 hvor Sovjeterne trakk seg tilbake overtok flere av de undertegnede plass i det nye styre.
1994 William Nygaard. Forleggeren som ble skutt for å ikke gi etter krav, men som utga Salman Rushdies Sataniske vers. Styremedlem i PEN. Leder av NRK 2011->

Deretter er det noen flere i denne gruppen som ikke ble så kjent som de foregående og som i dag er minst ett hakk vanskeligere å undersøke.

1985 – Den illegale presses forening. En litt besynderlig pris ettersom den ikke er oppgitt med referenser og der er to forskjellige grupper. Stig Vanberg var leder av denne gruppen (1940-45) som ga ut avisen Alt for Norge, men den illegale presses forening er også en gruppe innad i Norsk pressehistorisk forening. Dets beskjedne aktivitet skulle ikke tilsi noen pris. Hvem ble den gitt til? En oppdatering av deres hjemmesider er ønsket.

1999 – Medarbeiderne i radiokanalen NRK P2 for god og særpreget journalistikk.

2000 – Thomas Chr. Wyller (f.1922-2012) Professor ved UiO i Statsvitenskap. Får æren for å ha utviklet statsvitenskap som fag. Særlig opptatt av stortingets rolle i Styringen. Skrev om faget sitt, redigerte en bokrekke rettet mot debatt, Motforestillinger. Med tanke på alder er det naturlig at han også skrev om krigen.

Men der er noen veldig markante personer her også. Og fra deres første tildeling som begynte i 1976 med Sosialøkonomen Johan Vogt (f.1900-1991), en kjent marxist og medlem av den beryktede Mot Dag gruppen, den første som fikk oversatt Das Kapital av Marx til Norsk. Det vennligste og mest informative som kan sies om Mot Dag gruppen er vel at den fungerte på 20 & 30 tallet som AKP på 70tallet, som en tenketank hvilket formet entusiastisk norsk ungdom i radikal retning. Johan Vogt var også formann i Den norske PEN-klubben 1968–81.  Også markant i 1977. Hvordan samtiden reagerte på dette skulle ha vært morsomt se. Og om de visste hva han ble premiert for.

Henrik Johan Florentz Groth 1903-1983. Redaksjonssekretær for Ronald Fangens (bohemen som endte i Krf) «Vår Verden» 1923-30, tidsskriftet som SNL påpeker ble oppfattet av mange som en konservativ motpol til Mot Dag.
Essayist, riksmålsmann (notorisk nynorskhater) og en av Norges mest betydeligste forleggere. Tilknyttet J.W. Cappelens Forlag 1927–1973, – adm.dir. fra 1947 -73. Iverksatte Cappelens Upopulære skrifter 48-72, hvilket toppet Mot Dagistenes radikalisme med floden av eksistensialisme, Frankfurtskolens kulturmarxisme, radikal feminisme og annet som ble lansert under «underdog» stemplet «upopulær».  Her er en oversikt over deres utgivelser.

Henrik Groth skal selv ha vært en lesverdig essayist hvis skriv gjerne ble publisert av Farmand – (Magasin av 1891 for næringslivets frihet).  «Skal vi avvikle Norsk kultur» 1961 er kanskje beskrivende for hans debattprovoserende gjerning. Hvem vet? Hans essays er i dag ikke tilgjengelig på nett. Sitater av H. Groth.

PRISENE etter år 2000

Vi har her en gruppe som viser at Fritt Ord aktivt forsøker å premiere Multikultur og Integrasjon.

2002 – Shabana Rehman Gaarder f. 1977  Pakistanskfødt Stand up komiker med politisk og moralsk tilsnitt.

Prisen ble delt med Aslam Ahsan f. 1942.  Lokalpolitiker for det Norske Arbeiderpartiet, kjent for diverse veldedighetsarbeid, fagforening, leder av ressurssenteret for Pakistanske barn. Arrangør av Alternativ Jul. Har også fått brobyggerpris og Kongens fortjenestemedalje.

 

2004 – Unni Wikan f.1944.  Sosiolog, sosialantropolog, professor, feltarbeid i antropologi.  Fikk prisen for hennes bøker som utbroderte om kulturer, og som utløste debatt om integrering. Hun har ikke utmerket seg som Islam apologet eller fiende.

2005 – Nina Witoczek f. 1954.  Polsk-Irsk skribent som flyktet fra Polen i 83 pga sitt undergrunnsarbeid. Utgir bøker med ett gøyalt utenforstående antropologisk syn på norsk kultur, har etter prisen markert avstand til Norsk venstreside med uttrykk som Horevenstre, men det er ikke verre enn at Bilderberger Per Egil Hegge (red) gir ut den siste boka hennes «Utvalgte artikler om Norge og verden» på Cappelen Damm. Selv i slikt selskap kaller hun seg norsk patriot.

2010 – Bushra Ishaq f.1985.  Pakistansk født samfunnsdebattant, Utdannet lege, jobber som forsker, fast spaltist i Aftenposten, styremedlem i Antirasistisk senter, verv i Islamsk råd og mellomkirkelig råd. Hennes forsvar for Hijab utifra ett feministisk perspektiv eller retten til å velge, skaffet henne publisitet.

Abid Raja f.1975.  Norsk-Pakistansk advokat, diplomat og politiker. Har siden 2009 vært stortingsrepresentant for Venstre. Har hatt verv i Senter mot Etnisk Diskriminering, Europabevegelsen (JA til EU) samt en rekke statlige nemder. Var aktiv på litteraturhuset med multikultur problemer på programmet.

2012 – Sara Azmeh Rasmussen f.1973.  Syrisk født, tidligere koordinator i Liberalt Laboratorium, frilansskribent, profilert HEF medlem, spaltist i Aftenposten via Knut Olav Åmås, samfunnsdebattant, foredragsholder, kaller seg kulturell muslim, og er en lesbisk transperson. Hun arbeider bl.a. for muslimske kvinners, homofiles og transpersoners rettigheter.

Det er noe vanskelig å se akkurat hva som har utløst prisutnevnelsen, hennes skrifter har vært god Islamkritikk, men det er vel innen politisk aksjonisme at hun har utmerket seg. Demonstrasjonene mot det Europeiske Fatwarådet o. l. har gjort at Norsk media som vil fronte moderat Islam kan bruke henne som motvekt. Mao, det er hennes egen beskrivelse av seg selv som muslim som skiller henne i fra andre Islam kritikere som Wilders, Fjordman eller Ayyan Hirsi Ali. Men prisen har ikke gjort henne lykkelig, hun er den eneste som har levert den tilbake.

Hun har siden protestert mot sin egen luselønn som frilanser, skarve 250 000 i året, og har fått oppleve at Høyres eget Minerva magasin aksjonerte for å få staten til å gi henne statsstipend (omlag 400 000 i året), med ett tverrfaglig bifall, Ervin Kohn, forstander i det Mosaiske trossamfunn, samt ikke ukjente Helge Øgrim, red. i Journalisten, støtter helhjertet opp om dette. Men ikke Sara Mats selv, her er hennes blogg.

Så har vi en Diverse-gruppe på 3 stk.

2008 – Per Yngve Monsen f.1964.  Varsler som fikk avslørt korrupsjon i Siemens.  Utga i dette år boka Mulvarp i Siemens. Han er bror av Lars Monsen som IKKE har fått noen Fritt ord pris til tross for sitt avslørende engasjement i Borrelia saken. Slike tildelinger som denne må skje veldig mye oftere om ikke Fritt ords politiske slagside skal dra skuta ned.

2009 – Nina Karin Monsen f.1943.  Magister i filosofi, forfatter og Statsstipendiat. Skrev fast i Aftenposten, sitter i representantskapet til avisen Vårt Land, medlem av Venstres prinsipprogram i 2006. Fra å være feminist har hun bevegd seg langt fra den dogmatiske feminisme, men har holdt seg til den filosofiske retning personalismen.

Nina Karin Monsen er kanskje ikke den mest kontroversielle som har mottatt Fritt Ords pris, men hun er den som har fått mest motbør. Dette skyldes ikke bare at hennes bidrag til debatten årene før prisen var rettet mot partnerskapsloven og assistert befrukting og at det finnes folk som er uenige med henne, men at hun også hadde et sjikanøst ordbruk. Her er hennes svar.

Det er tvilsomt at hun fikk prisen for sine meningers innhold, dette kan være en av de gangene hvor Stiftelsen har strukket seg over gjerdet for å hente inn en debattant som forholdte seg til aktuelle temaer, men som representerte saken sin akkurat så dårlig at det alt i alt ville fungere som støtte for hennes motpart.

2013 Per Fugelli f. 1943.  Lege og professor i sosialmedisin. Debattant og forfatter. Med i Bondevikregjeringens verdikommisjon. Etter kreft diagnose gav han i 2010 ut boka «Døden – Skal vi danse.» Mottok prisen i følge Stiftelsen selv for «å ha gitt en stemme til kreftsyke og de som står ansikt til ansikt med døden.» Hans politiske ytringer forøvrig passer finfint inn i frittord tankegangen.

Og her kommer gruppa med hjertet til VENSTRE for kroppen.

2001 – Nils Christie f.1928 -2015.  Francis Sejersted åpner sin sjefsgjerning med å slå på stortromma, han hedrer en av de mest destruktive fagmenn noensinne. Christie er Kriminolog og gjør dette faget til forbryterslære. Han er innflytelsesrik og setter en standard som etterfølges av slike som Prof. Thomas Mathisen. Ennå er dette ikke fullstendig utviklet og den fulle internasjonale innflytelse ikke nådd. Hva Kriminologi gjør er å samkjøre rettslære med kristen nådetenkning, dette uten å si det, men i stedet seile av gårde under honnørord som Humanisme.

Dette er det ett stort potensiale i, som ikke vises ettersom Christie gjerne fremstår som enslig og litt tullete ekstremist med kalkulerte spissformuleringer ala Carl I. Hagen. I utlandet kan de fremstille ham som goofball, mens her hjemme er det for mange som spiser sånn gift. Standard brekkstang manøvre av denne skole er å skrike etter humane verdier hvor de selv med klienter har fjernet disse, hevde at straff ikke virker (fordi det ikke virker rehabiliterende) samt å benytte behandlingen av små narkoforbrytere som eksempler på grusomt rettssystem. Det siste har de jo rett i, men denne verdi skulle ikke kunne overføres overalt.

Nils Christie var mannen som egenhendig gjorde «den dårlige barndom» til en klisje i rettssalen.  Denne skole har som uuttalt mål, men tydelig retning, å gjøre offentlig sone til fengselsområde. De har fått innført forsoningsmøter i Norsk rettsvesen. Hvilket er ett tilskudd til «vår kristne kulturarv» av tilgivelse. Dette projektet kan stoppe opp og hvile i førti år for så å bli vakt til live av sponsorer. Det er store krefter bak denne utviklingen, bekreftet ved Fritt Ords prisutdeling. N.C er ingen ensom og enslig mann.

2003 – Berge Furre f. 1937.  SV politiker gjennom ett helt liv, også vært professor i kirkehistorie og Teolog, medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi og Den norske Nobelkomite.  Har gjort seg veldig gjeldende i enkeltsaker. Lundkommisjonen.  (Oppreisning for de revolusjonære på venstresida som ble overvåket)

2006 Bjørgulv Braanen f.1956.  Journalist og redaktør. Begynte som leder av Rød ungdom og red av den Røde Fane. Jobbet i klassekampen 84-90, deretter i Dagens Næringsliv i 10 år før han igjen ender i Klassekampen. Han må ta mye av æren for at Klassekampen har seilt opp som en av de viktigste og mest informative av Norges aviser. Om Klassekampens redaksjonelle profil må der sies at de har vært i forkant av Islam apologetismen og hele tiden lagt an til godt forhold til hva som ellers ville være utenkelig. Det hele har vært tilrettelagt for bruk av statsapparatet.

(Jan Hårstad har i årevis på sin blogg på Verdidebatt gjort rede for sludderet, samt informert folk om nyheter fra midtøsten. Anbefales, men bloggen er nå stoppet og sensurert av Vårt land, da det ble for pinlig med reelle nyheter.) Klassekampens overgang fra det marginale marxist projekt til å bli det Norske Statsapparats viktigste avis burde få mange flere til å bli oppmerksom på at det sosialistiske sentrum fortsatt ligger i det Marxistiske massemordland. KK’s støtte til de imperialistiske krigsaktører er overveldende.

2007 – Terje Tvedt f.1951.  Utdannet historiker, professor i statsvitenskap, forfatter og filmskaper. Han har en bakgrunn fra ML bevegelsen som medlem i SUF og AKP i årene 68-81. Han var så inne i proletar tenkningen at han også tok job som trikkekonduktør og lagerarbeider. Hans seinere forfatterskap dreier seg mye om Uhjelp og Norges muligheter som humanitær stormakt. Ellers har han gjort mye arbeid og film omkring temaet vann og dets globale fordeling.

2011 – Anders Sømme Hammer f.1977.  Journalist, fortrinnsvis i ekstremistiske Dagsavisen som Fritt ord også er deleiere av via AP pressa. Bosatt i Afghanistan. Ga ut i 2010 boka «Drømmekrigen. Hjerter og sinn i Afghanistan og Norge». Til tross for gode kritikker og at boka skal ha ett nedslående syn på Norges bidrag i denne krigen, hjalp ikke dette heller på å offentliggjøre Natos engasjement i narkotrafikken.  Her er hans journalist blogg.

Det må sies om Dagsavisen at den har utviklet seg fra den trauste Arbeideravisa til å bli enda en sentral for ekstreme på venstresida, altså kulturell marxisme. Kaia Storvik, Hege Ulstein, Stian Bromark, Anders Heger, og Cathrine Sandnes. Tilknytningen til AKP og Rødt har blitt tydeligere enn den AP profil de hadde. Klassisk overskrift fra provokasjonslystige Dagsavisen: «Det er ikke ghettoen som er problemet, det er kriminaliteten.»

2014 – Anne Sender f.1956.  Danser, pedagog, bistandsarbeider, mest kjent som forstander i det Mosaiske trossamfunn 2005-11. Konverterte til Jødedom. Hun fikk prisen i følge Fritt ord selv «for å ha løftet frem den jødiske minoritetens historie i Norge og for i en årrekke å ha arbeidet mot antisemittiske holdninger.»

Hun har også ytret seg i mot Israels behandling av Palestinerne, og deretter mottatt trusler fra det Israellojale miljø.

Hennes arbeid mot «antisemittisme» har ikke vært så tydelig før hun på vårparten før prisutnevnelsen sammens med andre bemerkelsesverdige personer gikk inn i styret til Vepsen, for å redde dem fra nedleggelse. Økonomien har blomstret og Vepsen oppdateres nå jevnlig med aktuelt. Deres foretrukne hatobjekt har i årevis vært Hege Storhaug.

Vepsen er ikke hva som helst, det er ett gjenoppvekket magasin etter Mot Dag Bevegelsen på 20 tallet. Dvs de påpeker at de følger i fotsporene til den ekstreme Kommunismen, altså den Wall Street finansierte diktatoriske massemorder bevegelse.

Anne Sender er nå Styreleder i Vepsen. Hun har bl.a. fått med seg Bjørn Petter Westlie, tidligere i artikkelen nevnt som Jens Chr. Hauges biograf. Hele dette styresamarbeidet bekrefter bare igjen koblingen mellom Jøder, finansiering og kommunisme.

Se også Holocaust senterets side på Ketil Simonsen, en av deg betalt mann som hele dagen skriver om norsk antisemittisme, altså tidligere norske avsløringer av jødemakten ved hjelp av en «som om det var sant» vinkling. Vepsen er også kjent for å drive med politisk overvåkning, i og med deres årsrapport «Hatgrupper» om høyreekstreme og farlige, men i tillegg lister de opp ikke så farlige men meningsfiender. Partiet De kristne som skrevet om, ble overfalt og jagd fra stand under valgkampen av anonyme «antirasister». Anne Sender er nå med hennes nye verv, farlig nær en profesjon i politisk forfølgelse.  Dette er også veldig langt fra temaet ytringsfrihet. Skal vi liksom tro at tidligere Statsadvokat G. F. R. Mohn ikke legger merke til Vepsens ekstreme koblinger? Nei, jeg regner med de ønsker disse. Fritt ord stiftelsens store dag, hvor prisene blir delt ut er alltid 8 mai. Altså frigjøringsdagen av 1945, fødselsdagen til den siste utgaven av Norge.

***

Etter denne gjennomgang av ansatte og prisvinnere er det ikke mye rom for tvil om hva Fritt ord dreier seg om. Prisvinnerne lar seg lett klassifisere i få grupper. På åtti- og nitti tallet så temaet humanisme veldig fint ut. Nå har vi sett at det benyttes som brekkstang mot oss. Det er kriminelle, og utenforstående som skal løftes opp – for vår regning. Og dette ser ikke ut til å ha noe metningspunkt, hva som enn skjer av beklageligheter forandres ikke fokus.

Den venstreekstreme slagsiden er total. 6 av de 14 etter år 2000 kan grupperes der. Det er ingen med konservativ agenda som noen gang har fått prisen. Venstrepolitiker Abid Raja har aldri utmerket seg som noen politisk ideolog, men det er hans multikulturengagement som har utløst prisen. At Nina Karin Monsen var med i Venstres prinsipp program har ikke betydd så mye. Det er Partiet De Kristne som har tatt opp sakene hennes. Det er for så vidt konservativt, men les videre.  Tidligere Statsminister for Høyre, Kåre Willoch fikk prisen i 1997. Men det etter han etablerte seg siden 86 som en talsmann for Palestinernes kår. Dette i ulikhet med hans gamle parti.

Det er to stykker som helt klart ikke er i stiftelsens politiske linje. Ole Jørgen Anfindsen fikk i 2008 støtte til boka Selvmordsparadigmet, og Fjordman har fått støtte til ei bok, Vitne til vanvidd. Det må sies at de på ingen måte har fått noen pris, men bare ett av de utallige stipendene som Stiftelsen har. De fikk heller ikke hva de søkte om men forkortede midler. Selvmordsparadigmet er nok ei bok mot masseimmigrasjonen, men vinklingen var bekymringen for den lavere intelligens som kommer med immigrasjonen. Det er bare å spørre OJA: hva så? Skulle vi liksom lage politiske løsninger pga raseforskjeller?

Med en slik fremlegging kunne gjerne Stiftelsen støtte dette, ettersom det er ett slag i løse lufta som i grunnen ser dumt ut og aldri kan føre til noe – i motsetning til om han hadde hatt som hovedpoeng at vi har rett til å styre vårt land selv og bestemme at all innvandring skal skje i kjærlighet.

Boka til Fjordman ble refusert av alle Norske forlag, og måtte utgies i Danmark.

Selv om stiftelsen har høstet mye kritikk for disse to, forandrer det ikke mye, vi har sett hvordan stiftelsens meninger er i total overvekt. Disse to sistnevnte og Nina K. Monsen har bare vært til hjelp for å tilsløre profilen litt.

Stiftelsen må ha følt seg noe trygg på at ettersom Narvesen aksjene var borte så ville ikke deres partiskhet komme til syne, men det gjør den. Det er dog ikke noen enkel bedrift vi ser her, men en vilje til å støtte de venstreekstreme ideologer og statsapparatets masseinnvandringsprosjekt gjennom multikultur. Vi ser at dette er globalistenes eget verktøy. Og globalistene er New World Order.

Min konklusjon over Fritt Ord stiftelsen er da ikke oppløftende, de viser seg å være ett selvprisende kompleks av politiske mediafolk som ønsker å overdøve all opposisjon. Ett verktøy for å sette deres dagsorden i vårt samfunn, til ved repetisjon å hypnotisk banke igjennom visse moralske verdier. De er megafonene som feirer vårt frie ord for oss. En slik overstyring er støysenderne som ødelegger vårt demokrati. Noe reellt demokrati kan ikke komme i noe samfunn uten at dagens presse og forlagsvirksomhet er satt på plass, splittet og fragmentert.

Valgeir Henriksen